Denne sida forteller i litt mer detalj om boka redigert av tidligere lengdehopper i Tyrving, Egil Frøystad.
Den er fra 1953 og omhandler gym i skolen. (Av biblioteket er den riktignok kategorisert som «PSYK», noe jeg ikke helt skjønner.) Den inneholder litt leik, og litt om forskjellige idretter: For eksempel 43 sider orientering, 34 sider friidrett, 12 sider handball, 9 sider fotball, 7 sider «nettball (volleyball)», 6 sider ishockey.
Det var gode grunner til å skrive boka, i ei tid der man var ekstra oppmerksom på å bygge opp elevene som mennesker med matnyttige fag:
Det har hittil vært en betenkelig stor avstand mellom Normalplanens krav til kroppsøving, og den form for kroppsøving som blir drevet ved en folkeskole av gjennomsnittet (s.6). Gjennomføringen av programmene forutsetter at skolen har en leikeplass, utstyrt med målstenger, hoppegrop, stativer og høve til å løpe 60 m (s.9).
Det snakkes om avstand. Et sted der leseren føler en betydelig avstand mellom datid og nåtid, er i underkapittelet om skihopp. Ja, skihopp i gymtimen! Selv husker jeg at jeg ville prøve dette, men hadde dessverre bare langrennsski. En liten drøm gikk da i knus. Før kunne man derimot ha skihopp i gymmen, men da ikke uten potensielle fallgruber:
1. TILLAUPET […] Vanlege feil: For brei skiføring. Uroleg kroppsføring, bremsing.
2. SATSEN […] Vanlege feil: Ingen sats (lus). Veik sats. For tidleg sats. For sein sats.
3. SVEVET […] Vanlege feil: Krokute kne. For stor hofteknekk. For svai eller krokut rygg. Kroppen for lite framover. Uroleg kroppsføring. Ujamn skiføring – vertikalt eller horisontalt (saks). Uroleg skiføring.
4. NEDSLAGET […] Vanlege feil: Kroppen ikkje nok «på» i nedslaget. For stivt nedslag. For djupt nedslag. For breitt nedslag. Ustøleik. Hopparen tek ned i snøen med ei eller begge hendene.
5. OVERGANGEN OG PÅ SLETTA […] Vanlege feil: Hopparen sit for mykje ned. Ustøleik. Fall på grunn av galen stilling i overgangen (side 182-183).
Man er frista til å spørre hva det var vanlig å gjøre riktig… Merk også den fantastisk herlige tegninga, som er en modell for å gjennomføre hoppøkta på en rasjonell måte. Og når hopperen går forbi punktet «lærer», da er det «kritikk» å hente. Kritikk er med på kartet, gå akkurat dit så får du kritikk.
Det kan være gøy å kikke litt på friidrettsdelen. Instruksjon i lengdehopp samt stille lengde:
Sving fram det frie beinet med kneet godt bøyd når dere hopper opp. Sving motsatt arm samtidig fram – opp. Kom ned igjen på svingbeinet og fortsett å løpe framover med en gang dere lander i gropa. Hopp høyt! (s.45)
[I stille lengde] Lær barna – å nøye seg med én forberedende armsving – å stå med hælene plantet på planken helt til opphoppet – å bøye knærne langsomt, men strekke dem hurtig (s.31).
Dette er enkle og sanne huskeregler f.eks. for stille lengde, som nesten ingen følger i dag. Men hvor mange skoleelever lærer så detaljert om lengdehopp i dag, mon tro (og det fantes flere trinn i utvikling av teknikken)? Like detaljert var det ikke alltid om oppvarming:
OPPVARMING. Jogg omkring og bli varme! Løp et par ganger med høy kneløfting! Fri øving noen minutter (s.46).
Et likhetsprinsipp var et sympatisk trekk ved boka. I dag gruer mange seg til det å aldri prestere i gymtimene. I 1953 skulle folk bli med på egne premisser, og man var godt oppmerksom på egne utfordringer som skulle tilpasses yngre barn. Her fra høyde med fart:
Løp rolig og kattesmidig i tilløpet. […] [Høyden] bør være så lav at alle lett kan klare den (50-60 cm). De får bare lov å flytte opp 5 cm om ganger og først etterat alle har fått 3 forsøk på høyden (s.27-28).
Et annet sympatisk trekk ved boka var at man ikke skulle ha noe tull og fjas. «Slik framferd» og «utrengsmål» skulle lukes vekk, med eksempelets kraft. Derimot skulle «det beste» inn, i en ellers småfattig skole.
Bryt ikkje av tretoppar eller greiner, så at trea blir øydelagde. Vis borna slike øydelagde tre på turen, så dei får sjå verknader av slik framferd […] Plukk ikkje blomar i utrengsmål! (s.108). Kvar skule bør ha […] klassesett av kompasar. Kjøp Silva oljefylte. Til undervisning i skulen bør berre det beste vera godt nok (s. 148).
Ellers var det hyllest til stå-på-viljen når det gjaldt å skaffe utstyr som det ikke-perfekte landet manglet:
Delar av landet vårt er enno utan brukande orienteringskart, og enda større delar har vi berre rektangelkart over. Men det er ingen grunn til å gje opp for det. Med litt arbeid kan vi skaffe oss gode orienteringskart sjølve (s.149).
Metoden var å tegne av andre kart. Enten ved å få ekte skogskart fra skogeier eller allmenning, eller å skrive av Widerøes flyfotografier! «Små bekker, stigar, mindre kollar, ja, terrengvariasjoner i det heile, er vanskelege å finne på luftfotoet. Derfor må ein tråle litt i terrenget for å få med alle dei små detaljar ein ynskjer». Etter å ha fått kartet skulle man så gjøre ett av to: «teikn det av på tracingpapir, og levér det til lyskopiering (hos ein arkitekt eller ein maskinfabrikk» eller sende det til firmaet Brødrene Johnsen «som fotograferer det. Sidan kan det så trykkjast på ekstra godt papir» (s.149).
