Veteranfriidrett. Gamle helter som tror de fortsatt er noe og lever på gamle bragder? Eller friidrettshelter som deltar jevnt og trutt og oppnår nye bragder hvert eneste år? Jeg mener definitivt det siste. Flere veteraner tror de ikke er gode nok fordi de ikke kan matche de resultatene som de selv eller andre oppnådde som 20-åringer. Det kunne ikke vært mer feil. Jeg har lyst til å sitere…
… et oppslag av Janice Flaathe som jeg fant på veteranfriidrett.no: «Nå er jo saken den at jeg før den tid aldri hadde tatt i en slegge. En av de yngre utøverne sa at hun hadde lyst til å prøve, og dermed utfordret vi hverandre. Hun kaste på et treningsstevne, og da måtte jo jeg også prøve. […] Vi kunne jo ikke stoppe med dette. SM kastfemkamp skulle gå i Lyngdal, og da meldte vi oss på. Vi visste ikke da hva vektkast var for noe, men tok nok en utfordring. Her kommer da Ellen Dunseth og sier at ‘du må delta på NM’, du kaster jo så bra. Mente at jeg ikke hadde noe der å gjøre, men Ellen ga seg ikke. Hun sendte resultater og ga ikke opp».
Og endelig ble Flaathe overtalt, og blei en suksessrik veterankaster.
Hva med du som leser dette? Må du også overtales?
