Vi har forrige uke skrevet om Unni Sæther, Tyrvings og Norges friidrettsstjerne rundt 1950. Her kommer en artikkel som ytterligere belyser kvinnefriidretten i perioden, skrevet av Gerd von der Lippe.
Kvinner deltok i lokale friidretts-konkurranser i Oslo og andre byer på 1930-tallet. De ønsket å bli godtatt som utøvere av Norges Friidrettsforbund (NFIF). Da Styret i Torshaug sendte inn rapporter om kvinner i friidrett til NFIFs styre i 1932, fikk de dette svaret: «(…) da Norges Fri-idrettsforbund ikke har dameidrett på sitt program er saken dem uvedkomne».
Dette ble skrevet bare fire år etter OL i 1928, der kvinner løp 800 meter. At en tysk løper satt ny verdensrekord på 2.16.8, kunne ikke demme opp for all kritikken mot en slik ukvinnelig øvelse. Et par kvinner var dårlig trent og sank sammen etter løpet, ble det meldt. Sportsmanden skrev blant annet dette om denne konkurransen: «I stedet for å bevare sin ungdom og skjønnhet (…) sliter hun sig op, river i sine egne muskler, utvikler dem stygt, tar ingen hensyn til det som heter nerver, men hisser dem op på det forferdeligste til et konkurranseløp, for bakefter å falle ynkelig sammen å gråte (…) menn lar seg bedåre av kvinneligheten – ikke av de hårde muskler og de grove trekk!»
Vi kan smile av dette i dag, men det var vanlige holdninger blant de mannlige sentralidrettslederne i NFIF og blant de fleste sportsjournalister. I 1938 skrev landslagstreneren i friidrett, Helge Løvland – gullmedaljevinner i 10-kamp fra IL i 1920- at de idrettsgrener som passer best for kvinner er de som mannen helst ser henne dyrke. Det var svømming, gymnastikk, tennis, kunstløp, golf, fekting, riding, lettere former for håndball og ski og litt friidrett. Ingen løp lengre enn 200 meter passet, i følge ham. Mens svenske kvinner konkurrerte i utlandet som landslagsutøvere i 1936, var norske kvinner usynlige for NFIF.
Først i 1947 tillot forbundet kvinner å delta i NM i friidrett. Fra da av kunne Tyrvings Unni Sæther blomstre. I Friidrettsforbundets 100-års jubileums bok fra 1995 ser vi at hun vant NM på 200m i 1948 med tiden 27.1 og 80 m hekk i 1950 med 12.9. Det var hele 8-tiendedels sekunder raskere enn året før. At hun fikk delta i EM i 1950, viser at forbundet begynte meget forsiktig å satse på kvinnene. Det kan de takke lokale mannlige ledere for i blant annet Tyrving og Oslo IL.
Unni Sæther var en veldig fin representant for kvinnefriidrett en tid da mange mente det var maskulint å drive med denne idretten. Slik sett var hun så absolutt forut for sin tid og en av pionere vi vil huske.
artikkelforfatteren er professor i idrettssosiologi ved Høgskolen i Telemark, og var selv en meget dyktig utøver i Tyrving og på landslaget fra 1960.
