Tyrving – Friidrett

Fra høydehoppingens annaler

Vi har fått Tor Solem til å skrive litt om høydehopping og høydestil før dagens floppstil kom. Det var helt andre landingsforhold, og også satsforhold — på grusbaner. Nadderud fikk fast dekke først i 1981.

Fra høydehoppingens annaler, av Tor Solem

Webredaktør Morten har spurt om jeg kan bidra med en epistel eller to om friidrett før i tiden. Bakgrunnen var vel at jeg er nokså gammel, og har fulgt med i friidretten ganske lenge. [red.anm. Solem er nok litt beskjeden her — han skrev blant annet Tyrvings jubileumsbok i 1974. Fikk også NFIFs diplom for administrativ innsats i 1971]

I fjor skrev jeg noen linjer i forbindelse med at Tyrvings første kvinnestjerne i friidrett,  Unni Sæther, gikk bort. Unni ble i 1949 uoffisiell nordisk mester i høyde, 16 år gammel. Resultatet 1,51 var norsk rekord. I våre dager er jo ikke dét allverdens til høyde. Men jeg påpekte blant annet at satsstedet  den gang var vanlig koksgrus, og at hun hoppet med gammeldags «saksestil».  Det siste tar jeg her litt videre.

Høyde er én av de øvelsene hvor gjennomføringen har forandret seg mest gjennom tidene. Eldst i noenlunde moderne tid var vel nettopp  saksestilen (scissors / scissors kick). Da jeg  som nyinnmeldt  tiåring i Tyrving sjekket norgesrekordene, var det særlig lett å huske høyderekorden  for menn: 2,00 meter, oppnådd med saks i 1940 (av Erik Stai). Senere gikk vel  stilpraksis både frem og tilbake (med ikke helt konsekvente engelske navn).  Men neste hovedvariant var vel «rullestil» (westernroll). Og ut over på 1960-tallet kom «dykkstil» (straddle) i  forgrunnen, med russeren Valeriy Brumel som den store mester.

Men så, under OL 1968 i Mexico City, inntraff én av friidrettens større hendelser.  Foran en forundret verden hoppet amerikaneren Dick Fosbury (21) på en måte som omtrent  bare hans nærmeste hadde sett tidligere — med ryggen først over listen!  Helt motsatt av tidligere stilarter. Den ble først kjent som «Fosbury Flop», senere bare flopp. Som vi vet  ble den dominerende ganske omgående, og er det fremdeles med bare mindre justeringer.

I denne sammenheng  er det nok relativt  få  som har hørt om Debbie Brill.  Debbie, en jente fra Canada, var i 1968 bare 15 år gammel og deltok ikke i Mexico. Men hun hadde i årene like før, på egen hånd, funnet frem til nokså nøyaktig det samme som Fosbury. I Canada fikk det navnet «The Brill Bend».  Hun og Fosbury hadde ikke hatt noen kontakt på forhånd. Men Dick vant OL, og fikk æren også for den nye stilen. Debbie fortsatte med høyde, tilhørte verdenseliten i mange år, oppnådde 1.99. Og Canada ga henne høye utmerkelser.

Nok  en side ved saken hører med.  Så lenge som mesteparten av 1960-tallet landet høydehopperne vanligvis i en grop av sand/jord (ved enkelte finere anledninger flis/høvelspon), omtrent  som dagens lengdegroper. Høydehoppere -. tenk å lande på ryggen i en sandgrop!  Det rene selvmordet. Floppstilen har derfor enda  en hovedaktør: Uten tjukkasen hadde hverken Dick,  Debbie eller andre kommet noen vei. Det nye skumgummiproduktet  var dyrt i anskaffelse, og ble vanlig i Norge først utover på 1970-tallet

.Tor Solem