Takk for støtten:

Påskelesning: portrett av Eystein Enoksen

Eystein Enoksen har vært Tyrving-trener i over ti sesonger, var på Norges Idrettshøgskole i over førti år og fylte selv sytti i 2014. I anledning av at han for ikke så lenge siden gikk av på NIH, har vi snakket med rogalendingen som nå muligens kan kalles «trener på heltid». For det er ingen tvil om at trenerkarrieren stadig når nye høyder.

Vi kan for eksempel starte gjennomgangen av de nyeste oppturene med norske rekorder av hans «elever» Øyvind Strømmen Kjerpeset på langhekken, som første nordmann under 50 sekunder, og på Mauritz Kåshagen på 400 meter innendørs. Vi i Tyrving husker selvsagt enda bedre at Aurora Dybedokken tok sølv på 1500 meter i junior-EM i 2013! Også Karoline Skatteboe representerte Norge den sommeren. Da vinteren banket på døra, fikk Eystein så den fortjente prisen «Årets trener». «Prisen går til en trener som virkelig fortjener det – han har jobbet med utøvere over svært lang tid», uttalte lederen i Trenerforeningen. Men jobbingen var langt fra over.

I 2015 gjorde Marie Skjæggestad det skarpest, da hun tok bronsemedalje på langhekk i European Youth Olympic Festival og ble nummer fire i nordisk juniorlandskamp med supre 60,68. Men også en utøver som Hallgeir Martinsen har kommet fra ingenting til 10,73 på 100 meter. Mari Drabløs og Haavard Lien har tatt medaljer i seniormesterskap, innendørs, og Mari deltok i ungdoms-VM.

Eystein Enoksen kåres til Årets trener.

Eystein Enoksen kåres til Årets trener.

Trekker vi tråder til andre av våre klubbhjerter, ser vi at Enoksen har et par likheter med Tyrvings tidligere trener- og løpsguru Kristen Damsgaard. For det første er begge sørfra. Begge har vært på juniorlandslaget i øvelsen 1500 meter hinder, Eystein da han var 17 år. Samtidig har begge vært allsidige, med pasjon også for mer tekniske øvelser – Eystein særlig for hekk. Enoksen har vært aller mest allsidig på et høyt nivå, idet han gikk over fra hinder til hekkeøvelsene, så skiftet til mellomdistanse – og så tilbake til langhekk og langsprint. Begge har dessuten skrevet svært mye om idrett og trening.

Alt dette skal vi innom i løpet av dette portrettet av Eystein, men la oss begynne med begynnelsen.

Egen karriere

Ser vi etter Eystein Enoksen i statistikkene, finner vi resultater oppnådd for klubben Sandnes. Han er også født der, men er egentlig fra det mindre stedet Nærbø på Jæren. Nærbø har minimalt med friidrett i dag, men gym har de fortsatt, og det var her Eystein ble «oppdaget» for friidretten. De hadde langkjøring i alle gymtimene, husker han.

Tenårene kom, og Eystein flyttet på hybel til Sandnes – pussig nok da han begynte på gymnaset, som var nærmere Nærbø enn Sandnes. Dette var Rogaland landsgymnas på Bryne.

Bryne-rektoren Bjarne Undheim var kjent for hegne om bygdeungdommens muligheter for skolegang og uttalte derfor ved en anledning om elevstokken: «Det er for mange frå Sandnes her». Dette i en årstale med elevene til stede.1 Undheim hadde for øvrig NM-sølv i femkamp fra 1932, så friidrettstradisjonene var til stede på gymnaset.

Vestlands-rundturen fortsatte til Stavanger lærerhøgskole i 1965–67, så engelskstudier ved Universitetet i Bergen 1967–68. Her holdt klubben Gular til, landsledende på hinderløp i denne perioden med Arne Risa og Sverre Sørnes i spissen. Enoksens hinderpers på 9.31,2 minutter ble satt under dette oppholdet. Han tok så to studieår på NIH, var gymnaslærer på Foss og underviste på Stavanger lærerhøgskole i 1972–73 før han endelig slo seg ned på NIH.

Idrettshøgskolen ble viktig på flere måter. For det første tilbrakte jo Eystein sin yrkeskarriere der i 42 år før han gikk av høsten 2015. Men før vi kommer nøyere inn på det må vi nevne et viktig vendepunkt som skjedde under den første NIH-perioden: Det var da Eystein begynte med langhekk.

Som aktiv langhekkløper holdt han til rett under norgestoppen, med en fjerde- og en femteplass i NM som beste resultat. Han vant også B-NM, som vi hadde den gangen, i 1974 og fikk faktisk en seniorlandskamp på distansen i 1972. Motstanderne var Sverige og Finland, altså omtrent som de innendørslandskamper Norge nå til dags deltar i. Langhekkpersen er på 53,6 sekunder.

Enoksen dyrket samtidig allsidigheten, og deltok i et par tikamp-NM. Persen er så god som 5846 poeng, satt i Klepp i 1970. Hans desidert beste øvelse i den tikampen var ikke overraskende 1500 meter med 4.11,4, men han hadde også habile tekniske resultater med blant annet 6,43 i lengde. Persen på 1500 meter ble for øvrig til slutt på 3.57,9 – på 800 meter er den 1.54,4.

For å oppsumere var altså Eystein ganske talentfull til å passere hindre eller hekker, og hadde en litt perifer befatning med landslaget. Han skulle bli mye mer involvert med landslaget utover på 1970-tallet.

Trener for de beste – landslag og klubb

For å gjøre en historie så kort som mulig skjedde følgende: Erik Tandberg var landslagstrener i hekk, og da han ga seg, tok Eystein over. Han var hekketrener for herrelandslaget i fem år. Her trente han mer eller mindre alle de sterkeste konkurrenter fra tida som aktiv langhekkløper.

Et ekstra bein å stå på hadde han som trener i Tjalve fra 1974. Han husker godt de store navnene fra denne tida, da han ei sprint/hekkegruppe med navn som Leif Olav Alnes, Einar Sagli og Svein Storlien. Sistnevnte er kanskje ikke veldig kjent i dag, men han ble norgesmester på 400 meter og satte norsk rekord i 1983 med 46,73.

Etter fem år med herrene på landslaget, var Eystein trener for landslagskvinnene like lenge. Navn som Gro Næsheim, Bente Liland og Hilde Fredriksen – som fortsatt har norgesrekorden på langhekk – er framtredende fra denne perioden. Etter å ha gått fra landslagsherrene til landslagskvinnene skulle Enoksen også etter hvert gjøre et tilsvarende treningsgruppebytte i Tjalve, men det kom først etter atskillig jobbing.

Innsats for likestilling

Hva var det som måtte jobbes for? Situasjonen var denne: Tjalve var en av landets absolutt ledende klubber for menn, som i dag. Men ikke for kvinner, for de kunne ikke bli klubbmedlemmer i det hele tatt! Heller ikke Holmenkollstafetten, som klubben arrangerte, tolererte kvinner som deltakere. Men 1970-tallet var en endringstid.

Tjalve ble revet med av likestillingsbølgen i det norske samfunnet. Men noen måtte like fullt gå foran og konkret sørge for å endre reglene. Etter innsats fra flere, med Tyrving-medlemmer i viktige roller, startet det med at kvinner kom inn i Holmenkollstafetten fra 1975. Og i Tjalves jubileumsbok (1990) leser vi:

«Mens motstanderne av kvinner i klubben tilhørte dens administrative kjerne frem til tidlig på 1970-tallet, var de aktive tilhengerne ikke så sentralt plassert. Med få unntak engasjerte de seg heller ikke så sterkt. Denne konstellasjonen forandret seg […] Eystein Enoksen og Arne Nytrø engasjerte seg aktivt for kvinner i Tjalve, og som ansatt ved Norges Idrettshøyskole og trener for landslagets hekkeløpere, hadde Enoksen en sentral posisjon i klubben. Hans observasjonspost innenfor norsk friidrett var like sentral som Arne Nytrøs hadde vært. Enoksen følte miljøet på pulsen og så både egenverdien ved kvinnelig friidrett i Tjalve og de generelt gunstige miljøvirkninger det kunne ha».2 For å gjøre en lang historie kort ble kvinnelige klubbmedlemmer endelig og definitivt tillatt i 1978.

En forutsetning for Eysteins engasjement var at han, som landslagstrener for kvinner, hadde fått flere forespørsler fra utøvere om ikke de kunne trene med ham også på klubbnivå. Han, som var ny i sin klubb, kunne dessuten se vekk fra de nedarvede, gentlemanspregede tradisjonene som var avgjørende da Tjalve i 1968 sa aktivt nei til et forslag om å tillate kvinner.3

Som lokkemiddel for de konservative i klubben, framholdt Eystein og støttespillerne muligheten for å stille et slagkraftig lag i Holmenkollstafetten – klubbens egen storstafett. Samme år som Tyrving vant kvinneklassen for femte gang på rad, i 1979, debuterte Tjalves kvinnelag med en miks av landslags-enere (da særlig i hekk) og andre løpere – deriblant Enoksens kone Grete Meling.

Det tok tid før laget nådde norgestoppen, men jammen vant Tjalve kvinneklassen for første gang i 2003. Enoksen tiltrakk seg ei rekke nye utøvere til klubben. Som det står i Tjalve-historien: «En vesentlig grunn til at rekrutteringen gikk lettere enn ventet, var utvilsomt Tjalves tilknytning til Idrettshøyskolen gjennom Enoksen og Nytrø».4 I det siste har denne tilknytningen også kommet Tyrving til gode, om enn ikke i form av utstrakt topputøver-rekruttering, så i hvert fall i form av kompetanse.

Mellomdistanse

Generasjoner av utøvere kom og gikk i Tjalve. Enoksen gjennomgikk nok en liten snuoperasjon. Den opprinnelige hinderløperen hadde blitt hekketrener, og fra en sprint/korthekkgruppe gikk han over mot en langhekkgruppe. Det ble også naturlig å fokusere mer på mellomdistansetrening. Distanse ble etter hvert det helt store på løpssida i Tjalve; nye trenere kom også inn.

En mellomdistanseløper han trente her, var Lisbeth Pedersen. I toppsesongen 2002 vant hun Kongepokalen med norske mesterskap på 800 meter (2.03,58) og 1500 meter (4.13,00). Han var også inne på trenersida til Susanne Wigene. I årene fram mot 2005 ble kvinnesatsingen i Tjalve sentrert gradvis mer og mer Wigene, som nå hadde en annen trener. Enoksen hadde nå oppnådd mye i hovedstadsklubben gjennom tretti år, og det kunne være naturlig å ta veien til nye marker. Han hadde litt å gjøre med Asker, ettersom han bor der ute, men i rett tid rundt 2004/05 dukka det opp et trenertilbud fra Jo Nesse i Tyrving.

Den femte T’en

Noen av Eysteins nyeste meritter i Tyrving ble referert innledningsvis. Dem kjenner vi også godt fra Tyrvings egne nyhetssider! Men bak dette ligger et grundig arbeid, der NIH-veteranen Enoksen må sies å ha særlig gode egenskaper i å tenke systematisk og oppbyggende. Han trekker fram viktigheten av å bygge gode relasjoner mellom trener og utøvere, og summerer opp fire T’er: tillit, trygghet, trivsel, tilhørighet.

– Kan vi ikke da legge til en femte T her, Tyrving? spør jeg.

– Ja, svarer Eystein.

Enoksen med utøvere på vintertreningsleir i 2016. Marie Skjæggestad i blått foran, bak henne Enoksen, til høyre for ham Hallgeir Martinsen og Jonas Mögenburg.

Sine fire T’er har Eystein god ryggdekning for å lære bort. Allerede hans hovedoppgave på NIH i 1977, En kartleggingsundersøkelse av unge lovende friidrettsutøveres vilkår og muligheter i deres idrettslige virksomhet, handlet om utviklingsveien fra talent til eliteutøver. I tillegg til kunnskap om trening og fysiologi har han i sin forskningskarriere brukt sosiologisk teori og utviklingspsykologen Urie Bronfenbrenners teorier om «økologiske systemer», og fokuserer på å få med det mellommenneskelige og relasjonelle aspektet. Også hans doktorgrad på NIH fra 2002 omhandlet talentutvikling. Tittelen på den er Utviklingsprosessen fra talent til eliteutøver: en longitudinell og retrospektiv undersøkelse av en utvalgt gruppe talentfulle friidrettsutøvere. Dette betyr at avhandlingen følger utøvere over tid, og at man har et tilbakeblikk på deres utvikling.

Miljøbygger

Tyrving har hatt store mellomdistansetalenter i Eysteins tid. Ikke alle har slått gjennom, enkelte har kommet og gått ganske fort, men Eystein ser den naturlige forklaringen på det. For eksempel kan de fra starten av ha manglet tilhørigheten til selve sporten friidrett. Å vinne noe betød liksom ikke så mye, så satsingen uteble, og det er selvsagt lov det også. Men som vi vet har de fleste grupper noen enere, i Enoksens tid med medaljer på internasjonalt juniornivå, og mange lovende i disses hæler. Tilliten, tryggheten, trivselen og tilhørigheten er viktig for alle som skal satse både litt, mye og svært mye.

I sammenheng med relasjonsbygging trekker Eystein også fram at Tyrving har den beste organisasjonen og administrasjonen i dagens friidretts-Norge. Blant annet har Kirsten Larsen gjort en uvurderlig administrativ jobb i ei årrekke, framholder han. Tyrving satte også i 2012–2013 opp et sportslig utvalg.

Etter vel ti år som trener har Eystein Enoksen blitt en ekte klubbmann hos oss, med tre ulike treningsgrupper på det meste. Det var mellomdistansegruppe og langdistansegruppe i Tyrving samt langsprintgruppe i samarbeid med Moelven IL og Øyvind Strømmen Kjerpeset. Etter 2015-sesongen bestemte Eystein seg for å følge den sistnevnte gruppa. Blant de av våre utøvere som hører til her nå er Hallgeir Martinsen, Haavard Lien, Mari Drabløs, Marie Skjæggestad, Leah Røste og Jonas Mögenburg. (Hvis noen er glemt her, er det artikkelforfatterens skyld)

Eystein har også vært engasjert, ja utrettelig sådan, i at trenere skal møtes og utveksle så vel nasjonalt som internasjonalt. I Friidrettsforbundet har han vekselvis sittet i Utdanningsutvalget fra 1977–1979, 1989–1992, 2003–2004 og 2009–2010 og Toppidrettsutvalget fra 1980–1983, 1993–1998 og 2003–2006 (leder 2003–2004). I sistnevnte periode var han også medlem av sentralstyret. Han har dessuten vært leder av Friidrettens trenerforening i femten år og sto bak deres meddelelser Fagnytt. Det kunne ikke vært mer passende at NIH-karrieren ble avsluttet med et æresseminar høsten 2015, i forbindelse med friidrettens trenerseminar.

Vitenskap om trening

Her kommer vi inn igjen på skrivevirksomheten vi nevnte tidligere, og det er mye Eystein har produsert i over førti år som vitenskapsmann. Nesten femti bøker har det blitt, like mange bokkapitler, og snesevis med fagartikler. Kanskje leste du en serie om friidrettstrening som gikk for noen år siden i Bladet Friidrett? Eller har du kanskje vært inne på den videreutviklede, elektroniske versjonen som bærer navnet friidrettstrening.no, utviklet på oppdrag fra NFIF sammen med Olympiatoppens og Tyrvings Espen Tønnessen?

De av Enoksens bøker som antakelig flest har lest, er lærebøker for skolens idrettslinje i aktivitetslære og treningslære. De hadde i hvert fall jeg på pensum på videregående.

En av Enoksens bøker.

Folkehelse har Enoksen også engasjert seg i, da i et samarbeid med nevnte Tyrving-legende Kristen Damsgaard som tok inn Eystein som forfatter på Universitetsforlaget på 1980-tallet.5 I 1984 kom for eksempel folkehelseboka Trimtrening med Jon B. Fjeld. I de seinere år har Eystein blant annet gitt treningstips i Budstikka i forbindelse med Fornebuløpet.

Nå står en ny utendørssesong for tur, så at vi snart vil se nye resultater av hans glimrende trenerarbeid, kan ingen være i tvil om.

Kilder

Intervju med Eystein Enoksen

Eystein Enoksens publikasjoner

NFIFs alle tiders statistikk og organisasjonsoversikt

«Eystein Enoksen årets trener», NIH.no 2.12.2013

«Jubileumsseminar», NIH.no 5.11.2015

For øvrig, se fotnoter.

Serien med portrettintervjuer heter klubbhjerter. For å se alle disse intervjuene, trykk her. Klubbhjerter er et «merkenavn» for portrettintervjuene, og betegnelsen er ikke uttømmende, det vil si: At en ildsjel eventuelt har vært omtalt i andre sammenhenger enn i disse portrettintervjuene, eller at vi ikke har rukket å intervjue dem ennå, innebærer selvsagt ikke at de ikke er ekte klubbhjerter.

Fotnoter

1Sitat fra Andreas Skartveits artikkel i Forr og Vold (red., 2007). Landsgymnaset (Oslo: Samlaget)

2Pharo, Helge (1990). Tjalve hundre år, s. 172

3Jf. Tjalve hundre år, s. 170-171

4Tjalve hundre år, s. 173

5Enoksens aller første utgivelse, som kom i 1974 og var et stensiltrykk om hekketrening, minner for øvrig mistenkelig om Damsgaards første publikasjon. Også Damsgaard «debuterte» med et treningshefte, bare om langsprint, jf. Morten Haaves artikkel i 2012 om Kristen Damsgaard, s. 6

Ingen kommentarer enda.

Legg igjen en kommentar