Er du blant dem som har vært tilknyttet Tyrving i 1-2 år har du kanskje ikke hørt om Gunnar og Hege Landgraff. De har imidlertid meget lang fartstid i klubben — Gunnar i nesten femti år og er nå livstidsmedlem — og har bidratt både mye og variert gjennom lang tid.
Den manglende kjennskapen ønsket jeg å gjøre noe med, og dro derfor opp i distriktet rundt Haslum kirke, der de bor, i begynnelsen av juli. Ikke visste jeg at det var utsikt herfra og til fjorden, men det er det, og mens jeg pratet med ekteparet fikk jeg også forbedret min utsikt over Tyrvings historie ganske langt tilbake. Skal vi begynne med begynnelsen?
Dette er andre artikkel i årets serie med sommerintervjuer her på Tyrvings hjemmeside, som nå har fått en ny vignett: klubbhjerter.
Snart femti års fartstid
Begynnelsen i dette tilfellet er Gunnar. Han var aldri konklurranseutøver i Tyrving, men med oppvekst i Bærum og interesse for friidrett ble det likevel innmelding i klubben på 1960-tallet. Og det var nok å ta tak i utenfor banen, når det gjaldt det administrative.
Tyrving hadde på denne tida en særdeles dedikert og hardtarbeidende ledelse i ekteparet Reidun og Rolf Staver. Rolf var klubbens numero uno, men oppmann kunne han ikke være i tillegg til alt det andre. Gunnar var derfor oppmann i 10-15 år, blant annet gjennom 1970-tallet. På mange måter var flere av dagens tillitsverv og funksjoner samlet i ett. Dette betydde forskjellige arbeidsoppgaver.
* Arrangement: Han var med på å arrangere tirsdagsstevner gjennom hele sesongen. Hans rolle rundt Holmenkollstafetten kommer vi tilbake til.
* Informasjon: her hadde vi et klubb-blad, Tyrving-nytt. Dette ble trykt i store ark, i omlag 800 eksemplarer husker Gunnar, som man da manuelt måtte stifte sammen til magasinsider for hver utsending.
* Sportslig satsing: Oppmannen fulgte opp topputøvere med forlokkende tilbud. For en nasjonal toppklubb, ja det var Tyrving uten tvil. Særlig for kvinner var vi ledende med seire i eliteklassen i Holmenkollstafetten 1975 t.o.m. 1979.
Tilbud til topputøverne
Jeg har tidligere omtalt at Tyrving klarte å skaffe lojale og kvalifiserte folk til klubben ved å stille husvære i Bærum til rådighet — i forbindelse med at Rolf Staver hjalp Damsgaard-familien med dette. Også Gunnar Landgraff bidro godt her — et interessant apropos i dag hvor topputøverne stort sett alltid flytter til byen.
Blant de første var ekteparet Britt Krohg-Sørensen (2.06,0 på 800 meter) og Jan Ole Ramstad (7,27 i lengde) som begge kom til klubben på 60-tallet. Som nabo av dem ble Marit Trætteberg (41,26 i diskos) innlosjert; hun kom til klubben på 1970-tallet. Andre nyrekrutteringer fra dette tiåret som Gunnar husker er Grete Strand (5,46 i lengde), Randi Langøigjelten (2.07,1 på 800) og Heidi Vien.
**NB. Ikke alt dette er perser, men deres bestetider oppnådd i klubben.
Der Krohg-Sørensen (Ramstad) har klubbrekorden på 800 meter med nevnte tid, er Vien den som har kommet nærmest med sine 2.06,4. Litt historikk: Britts 2.06,0 var norsk rekord fra 1969 til 1971. Da tok Grete Waitz over. Men i juli 1974 ble Waitz tangert av Heidi Vien med 2.05,6. I slutten av måneden persa Vien også til 2.05,4. (Men det ble ikke norsk rekord da Waitz også persa stort i samme løp.) En slik kapasitet hjalp Gunnar med å få til klubben, ved å formidle en innflyttingsklar hybel samt å ordne ansettelse i sitt eget firma.
Med mange resultater oppnådd av tyrvingutøvere var det vel med glede at Gunnar tok på seg nok en oppgave: som klubbens statistikkfører. Resultatservicen fra stevner kom ikke samme dag eller som nå, så man fikk nøye seg med sesonglister. Etter hver sesong ajourførte Gunnar lister med 25 på topp i alle øvelser. Disse ble ført for hånd i notatbøker som Gunnar fortsatt har arkivert. Kom det ett nytt resultat inn på toppen, og det gjorde det jo støtt og stadig, måtte også alle de 24 neste skrives inn på nytt. Av Gunnars mer spesielle statistikkoppdrag var statistikkdelen i Tyrvings femtiårshistorie (utgitt i 1974).
Berthelsen på topp i stille lengde. Statistikken er ført etter 1971-sesongen.
Gift ble Gunnar med larvikingen Hege Wilson. De har tre barn, født mellom 1984 og 1990. Og her starter nye kapitler i klubbhjerte-beretningen.
Ny gullalder — Hege inn
I oktober 2001 var ikke Tyrving så mye å skryte av lenger. Ingen nasjonale topputøvere. Få på barnetreningene. Men vi hadde Kirsten Larsen som drivende administrativ kraft, og blant annet på grunn av henne valgte viktige ressurspersoner Tyrving for sine barn. En av dem het Jo Nesse. Også Landgraff’ene kom nå inn i friidretten.
Den yngste sønnen Ivar begynte på barnetreningene vinteren før han fylte 12. Løpstalentet Henrik Gateman var også med sammen med Jos to døtre og et par andre. Til sammen utgjorde dette en håndfull barn, en stor kontrast fra i dag. Tyrvings barnetrener på denne tiden trengte likevel en hjelpetrener for disse yngste. Hege Landgraff sa ja til å hjelpe til «til de fant noen andre» og tok over gruppa sammen med Jo.
Gruppa gikk godt. I 2002 hadde Tyrvings friidrettsgruppe økt fra 206 til 260 medlemmer, og fra 79 til 128 utøvere med individuelt resultat. Det kom etter hvert et tilsig av virkelige talenter hvorav de største i denne perioden var Mia Haave av jentene og Jonas Legernes av guttene.
I denne sammenheng kan jeg nevne at også alle de tre barna Erik, Ida og Ivar Landgraff var talentfulle. Alle tre har gull på UM-nivå — veldig sjelden prestasjon ifølge Jo N. — og Ida er også innendørs norgesmester. Hun hadde pers på 2.11,04 og var uttatt på stevner som juniorgallaen i Mannheim og nordisk juniorlandskamp (femte plass i 2004).
Ida Landgraff; kondis.no 2006.
Da alle barna satset på løping var det også naturlig at Gunnar ble sentral igjen, blant annet i å ta ut laget til Holmenkollstafetten. I årsberetningen for 2002 har han den flotte tittelen «sportslig pådriver». Ingen av barna holdt riktignok på særlig langt inn i senioralder, dels på grunn av skader/sykdom, dels på grunn av andre interesser/akademiske talenter.
Den kjente og kjære mellomdistansegruppa
Etter hvert utkrystalliserte Hege, den en gang midlertidige hjelperen, seg som fast barnetrener. Til sammen ble det 9 1/2 år som Tyrving-trener. I klubben i dag er hun mest kjent for å ha trent mellomdistansegruppa i 3-4 år sammen med Øystein Kværner-Svendsen, den gruppa som nå Matias har.
Radarparet Hege og Øystein satset på det sosiale med sesongavslutninger for sin treningsgruppe. Gunnar Landgraff kom også inn i aktivt klubbarbeid igjen, med en ide fra en annen av barnas idretter. Det ble i flere år arrangert fjellturer for utøvere og voksne, klubbturer til Valdres. Mens barna dro på joggetreninger kunne foreldrene kose seg med gåturer i fjellet. På kveldene ble det stelt i stand quizzer og annet sosialt.
I dag er Tyrving for stort til å håndtere at alle skulle skulle dra på en slik hyttetur. Hege syntes likevel det var morsomt å være med på den «eventyrlige veksten» i klubben, som hun kaller det, og som det jo er: I dag er det ikke en håndfull, men flere titalls barn på trening. Treningsleirene, som Landgraff’ene også var med på å fikse og som gikk i Sverige før Portugal-perioden, har også vokst fra en nesten ren mellomdistansegreie til enorme fylkinger.
Hun beskriver trenersamarbeidet fra første stund som «utrolig godt» og at hun lærte mye. Så mye at hun, til tross for en tynn friidrettsbakgrunn fra før av (bortsett fra at en fetter Kjetil Berg var i Tyrving noen år — maratonpers på 2.15 og baneperser på 3.58, 8.22, 14.13 og 29.31), begynte på trenerstigen med aktivitetslederkurs og også tok trenerutdannelse (bachelor) på NIH. Hun tok dommerkurs og er stevnedommer fortsatt.
Framtida heter doktordisputas
Utdannelsen fortsatte, og utviklet seg litt vekk fra trenerrollen. Det ble først master i fysiologi før hun nå er doktorgradsstipendiat ved Seksjon for fysisk prestasjonsevne på NIH. Vi samtalte en del om dette, men det vil føre for langt å komme inn på temaet i akkurat dette intervjuet. Vi får komme tilbake med omtale og gratulasjoner når doktorgraden fullføres!
Kilder
Intervju 2.7.2013
NFIFs statistikk
AFIKs statistikk
Serien sommerintervjuer heter nå klubbhjerter. For å se alle disse intervjuene fra 2011, 2012 og 2013, trykk her. Klubbhjerter er et «merkenavn» for sommerintervjuene, og betegnelsen er ikke uttømmende, det vil si: At en ildsjel eventuelt har vært omtalt i andre sammenhenger enn i disse sommerintervjuene innebærer ikke at også de ikke er ekte klubbhjerter.
