Når det norske fotballandslaget gjør det bra, koker mediene over av nasjonal patos. Det kan være morsomt nok, det. Bjørge Lillelien er mest kjent for å ta av i patosfylte utlegninger, med sitatet: «Vi er best i verden! Vi er best i verden! Vi har slått England 2-1 i fotball! Det er aldeles utrolig! Vi har slått England! England, kjempers fødeland – Lord Nelson, Lord Beaverbrook, Sir Winston Churchill, Sir Anthony Eden, Clement Atlee, Henry Cooper, Lady Diana, vi har slått dem alle sammen, vi har slått dem alle sammen. Maggie Thatcher, can you hear me?»
Poenget er at hele landet Norge tar æren for noe som enkeltpersoner gjør, og at man også graver opp symboler fra absolutt hele landets historie. Slår man andre land i fotball — og friidrett også kanskje? — plasserer man seg over nåtidige og også fortidige skikkelser i historiens pantheon. Noe å tenke på for Aurora som skal ut i nordisk juniorlandskamp? Her er Norsk Idrætsblad sin mening i 1908 om hvilke tanker som burde styre landslagsutøverne:
Ingen vil derfor et øieblik være i tvil om, hvad der skal bestemme hans gjøren og laden, naar han erindrer, at det ikke er de enkelte, men det hele, ikke individet, men samfundet, der faar sin bedømmelse gjennem de enkelte repræsentanters opførsel og liv.
Da friidrettsutøverne skulle entre White City Stadium i London for å vise fram
den ubetvingelige lyst til i selve kappestriden at lægge sit besyv til Norges ære følger nationen tillitsfuldt sine ‘norske mænd’, der imorgen gaar paa en ny art af vikingetog mot de anglers og saksers land for at gjøre strandhug indenfor ‘the White Castle’s kridhvide paladser.
Dette er kanskje vel så mye historisk som nåtidens tankegang?
Kilde: Norsk Idrætsblad 2.7.1908
