Spør du noen om de kjenner Karl-Øystein i Tyrving, får du kanskje ikke noe svar. Spør du derimot om Kalle, er sjansen større. For ingen andre av de aktive Tyrving-medlemmene i dag, har like lang fartstid i klubben som Kalle Wiggen. Han har vært alt fra landslagstrener, til barnetrener i dag. I fjor kunne man markere at det var 45 år siden han ble trener i Tyrving; neste år er han 70 selv. I mellomtiden har han imidlertid hatt avbrekk fra Tyrving, med stasjoneringer fra Kristiansand i sør til Karasjok i nord, for ikke å glemme Yokohama i øst. Kalle kan fortelle et vell av historier og lære bort et vell av friidrettsteknikker. Møt Kalle Wiggen i vår serie av sommerintervjuer.
Dette intervjuet begynte i Kristiansand i fjor, selv om kjennskapet hadde vært årelangt. Kalle var i sørlandsbyen for å følge opp Tyrvings gode spydkastere i junior-NM. Undertegnede var klubbens utskremte reporter fra mesterskapet, og øynet sjansen til å få rapportert litt historisk også. Og det var karakteristisk det som skjedde allerede før vi hadde forlatt byen. Kalle kunne jo selvsagt fortelle noe han hadde opplevd i årets NM-by, nemlig at han gikk på befalsskole her.
Kalle har riktignok aldri virket på meg som noen militær og autoritær person, aller minst i hans siste jobb før pensjonsalder som lærer på videregående skole. Militæret ble aldri noen livsvarig løpebane heller, men det var vel her Kalle fikk sansen for studiet av rasjonell bevegelse, teknikk og taktikk. Etter befalsskolen kom han inn på militærlinja på Statens gymnastikkskole, nå NIH. Fra gymnastikkskolen husker han flere Tyrving-profiler, blant annet Jonny Høgseth fra skolens militære linje og Gerd von der Lippe. Militær femkamp var en av idrettene man tilbød på militærlinja, og dette satset Høgseth på — disiplinene er skyting, hinderløp, hindersvømming, granatkasting og terrengløp. Andre idretter som ble vektlagt den gangen var orientering, skyting, bryting, boksing, fekting og vektløfting.
Hovedidretten for Kalle på denne tida var svømming. Etter hvert som han han var postert i det militære rundt omkring i vårt langstrakte land (ca. 1963–1969), var han trener i flere svømmeklubber. Den fulle og hele langstrekken i landet ble tatt i bruk. Fra befalsskolen i Kristiansand gikk ferden videre til svømmeklubbene Oslo IL, Steinkjer, Harstad og Nordlys. Denne siste klubben lever vel opp til navnet sitt – den hører hjemme så langt nord som i Karasjok.
Kalle er egentlig fra midt i Norge; navnet kommer av stedsnavnet Viggja i Skaun. Kalle vokste opp i Trondheim rett nord for Skaun og Orkdal i vest. Han mener å ha vært med i friidrett i både Orkdal IL og SK Freidig, men det var dårlig med organisert friidrett i hans unge dager. Banene var ikke all verden, heller ikke instruksjonen. Høydehopp ble gjennomført i «guttestil», husker han, med andre ord en feilaktig utføring av saksestilen. Kalle gjorde det greit på 100 og 800 meter, men var best i kast, særlig spyd og diskos.
Og det er dette som har blitt Kalles spesialfelt i friidretten. Allerede på 1960-tallet ble han kvalifisert som trener med innledende kurs. En kjenning fra Statens gymnastikkskoles militærlinje, Svein Hetland som nå er suksessrik trenerveteran i Nittedal, anbefalte ham så å ta c-kurs i kast. Denne høye kvalifikasjonen innen kast førte til at han blei ansatt i Tyrving i 1966 av den legendariske klubblederen Rolf Staver. Dette var mens han var postert i Oslo og også var svømmetrener der.
Kalles mest kjente disipler i Tyrving var Arne Os og Elin Pentz. Andre utøvere var diskoskasterne Dagfin Reium, Yngvild Mürer (som hadde klubbrekord i diskos til 2011), Leif Gundersrud og en ung Lars Os, samt at han hadde noe instruksjon med høyde- og tresteghopper Svein Lauritzen. Det var stort sett grusbanen på Kadettangen (som altså ikke bare hadde fotball den gang) og innetrening på Høvik skole som gjaldt, selv om Nadderud stadion også var ferdigbygd som grusbane på 1960-tallet.
Kalle hadde en andre periode i Tyrving på 1980-tallet, med kastere som Kristin Damsgaard, og er nå inne i sin tredje periode. Den begynte ved inngangen til 2000-tallet, etter at han hadde begynt å jobbe på Nadderud viredegående, naboskole av friidrettsstadion. I denne perioden har Kalle trent en generasjon kastere født litt før og litt etter 1990 som han har fulgt fra deltakelse i UM via junior-NM og til hoved-NM og internasjonale mesterskap. Han husker kastere som Ingeborg Apall-Olsen, Stephanie Carr og en ung Mia Haave, Jannicke Silseth Eide, Alette Christensen, Clara Hellan og Marius Ihle Arnesen. Videre var han delaktig i å få Ane Dahlen inn i klubben, hun som jo i sin tid var enslig spydkaster og håndballspiller i Kongsberg IF. Ane er jo faktisk klubbens eneste som har kastet lengre enn Kalles elev Elin Pentz — og med det gamle spydet oppnådde man jo lengre kast. Ikke bare slo Ane den gamle klubbrekorden; hun knuste den.
Men både klubbrekorden til Elin Pentz og den til Arne Os på herresida blir altså stående for evig og alltid, siden det nå brukes ny spydtype. Rekordene lyder henholdsvis på 46,32 (1970) og 80,30 (1969). Arne Os sitt åttimeterskast blir nok aldri slått i Tyrving uansett. Han blei norgesmester i 1967 og 1968, og var kandidat for OL-uttagning (men av internasjonal deltakelse ble det med en tredjeplass i E-Cup i 1967). Elin Pentz tok ett norgesmesterskap i sin lange karriere, i 1969. Da Pentz og Arne Os kom på landslaget, fulgte Kalle etter som landslagstrener i 1968.
Men han var ikke landslagstrener lenge. I 1969 valgte han nemlig å gjøre noe helt annet. Han fikk ansettelse i Velferden, forteller han. Hva er så det? Ytterst få blant landets oppvoksende generasjoner vet nok dette, siden sjøfarten i Norge har blitt så totalt forandret de siste tiårene. Men Velferden står i hvert fall for Statens velferdstjeneste for handelsflåten.
Kalle var stasjonert i havnebyer rundt om i verden for å organisere idrett for sjøfolk. Blant dem han jobba med, var Hjallis Andersen og Fred Anton Maier. Hans første stasjon var London i ett år, deretter Yokohama i to og et halvt år. Han sto bak sjøfolkmesterskap i svømming, friidrett og fotball. I Kalles neste by Antwerpen hadde de friidrettsstadion på kaia, husker han. Etter den belgiske havnebyen bar det til den arabiske verden. Først Kuwait, der han også blei utnevnt til visekonsul under Korvald-regjeringen og tok imot offisielle besøk fra Norge. Deretter dro han videre til Port Said i Egypt som det siste stedet. Han ga seg i Velferden i 1976.
Fra tida i NHCIF.
To karriereløp med mye omstasjonering og omreisende virksomhet var over. Nå ble han ansatt i Norges Handicapidrettsforbund, som den gang var et eget forbund. Fra denne tiden husker han godt deltakelsen som lagleder ved Stoke Mandeville-lekene. Disse lekene var forløperen til Paralympics, og ble som regel holdt i England, unntatt hvert fjerde år (fra 1960) da de ble samlokalisert med OL. I 1977 var altså Kalle med, og hans navnebror (hvis man oversetter Karl til engelsk) Charles, som også da var prins, skulle åpne lekene. Charles landet selv et helikopter på gressbanen og håndhilste på laglederne.
Kalle har alltid likt å prøve nye idretter, og var også volleyballtrener i Jutul. Han har seinere også organisert skolelag i volleyball som gymlærer. Etter Handicapidrettsforbundet var Kalle i Skytterforbundet, deretter landslagstrener i casting som har visse fellestrekk med spydkast. Fra friidrettens kastøvelser skal Kalle ha lånt rotasjonsteknikken, og introdusert den i casting med plugg. Han skal også ha introdusert spyd-stemmet i enhånds fluekasting. (Se beskrivelse av de forskjellige disiplinene i casting her). Ikke alle var forresten helt overbevist om denne idrettens berettigelse. – Er det noen sport dette da, spurte Aftenposten utfordrende i 1981. – Casting er idrett god som noen, svarte Kalle.
Gamle Nadderud skole ved stadion. Bilde fra ableksikon.no
Men som man har skjønt av det ovenstående, vendte Kalle også tilbake til friidretten etter utenlandstjenesten i Velferden. Fra 1977 var han trener i Asker, der han også har bosatt seg. Fra Asker Skiklubb nevner Kalle spesielt utøveren Siw Bakken – også hun tok blant annet en NM-medalje i spyd, i 1987. Kalle hadde henne dessuten på Bleiker skole. Han har også undervist på Blakstad, og avsluttet sin yrkeskarriere på Nadderud videregående skole. Her var han gymlærer, psykologilærer, lærer for fremmedspråklige og sosiallærer fra 1995 til pensjonsalder i 2007. Undertegnede hadde Kalle i disse fagene, og oppriktig har jeg aldri møtt noen som er så glad i mennesker, og som lot dette gjennomsyre sin undervisning ved å instistere på at medmennesker skal bli sett. Historier fra rundt om i verden, til lands og sjøs var også et artig krydder i timene. Med arbeidsplass på denne skolen, som til 2004 lå rett ved siden av Nadderud stadion, var det jo også naturlig at han fant tilbake til sin klubb fra 1960-tallet, Tyrving.
Nå trener han kastere fra 10-15 år to ganger i uka, sammen med Clara Hellan, og vi håper de fortsetter som team i mange år framover, selv nå når Kalle snart skal bli oldefar!
Kilder
Intervjuer med Kalle 7.7.2011 og 11.8.2012
Diverse avissøk (oppgitt i teksten).
Øvrig personlig kjennskap
