Tyrving – Friidrett

Unni Sæther er død

Unni Sæther (født 30.10.1932), en mangekjemper som var best i alt på 1940- og 1950-tallet, sovnet inn 9. september med sine nærmeste rundt seg, står det i dagens Budstikka. Hun tok en sjetteplass i EM i friidrett i 1950, og vant ei rekke NM-gull.

Da andre verdenskrig var slutt, var Unni tretten og et halvt år. Friidretten i Norge kom egentlig ikke i gang før i 1946, og da slo Unni gjennom lokalt med gode plasseringer i skolekampen Valler-Stabekk: seire i 60 meter og høyde. Friidretten for jenter og kvinner hadde imidlertid ikke slått igjennom ennå i Norge, og det første norske mesterskapet ble holdt først i 1947. Det var også første gang de fikk slippe til på landsmesterskapet for høyere skoler, og her ble Unni beste utøver med tre gull og ett sølv. Aftenposten 20.9.1947 slo fast: «Det er å håpe at Unni Sæther ikke vil legge vekk piggskoene med det første, men sammen med alle de andre skolepikene går inn for å tilføre norsk kvinne-friidrett nye og kjærkomne impulser». Det gjorde Unni til gagns.

Allerede i det andre norske mesterskapet tok Unni, ennå ikke fylt seksten år, sitt første NM-gull. Det var på 200 meter, og i tillegg ble det tre sølv. 1948 var også det første året hun var med i Tyrving. NM-medaljene strømmet så på de neste årene — se oversikt under. Høydepunktet i karrieren ble EM i friidrett i 1950, hvor Unni kom på noe så bra som en sjetteplass. Etter dette tok hun en pause til 1953, da hun var tilbake igjen med nye NM-medaljer og flere perser. Her er den lange lista over Unni Sæthers NM-gull:

I en lang og innholdsrik veterankarriere begynte hun også med rotasjonskast. Hun har norske veteranrekorder i diskos og vektkast K70-74. I veteran-VM ble det 1-3-1 (1987 og 1989), i veteran-EM 1984 ble det 1 sølv og 1 bronse. I nordisk ble det 8 gull mellom 1985 og 1991. Som veteran var hun med i Fossum IF og Oslo IL.

Det var mye skepsis overfor kvinnefriidrett da Unni var ung, og det på forskjellige nivåer, alt fra lav interesse til direkte motarbeidelse. Da Unni tok sitt andre NM-gull i 1950, fant Budstikka det verdt å skrive én setning om det i en fire-setningers notis. Og da hun samme sommer tok sitt andre strake gull i trekamp, var hovedfokus ikke på hennes prestasjoner, men at hun «fikk» lov til å legge en laurbærkrans på den mannlige maratonvinners skuldre: «Den kvinnelige norgesmester fikk som ekstra honnør etter seieren bekranse maratonvinneren».

I en kommentar i VG i 1954 het det «Fri oss fra kvinneøvelsene på våre fri-idrettsstevner!» innledningsvis, og videre i artikkelen: «Bortsett fra Jorunn Tangen, Unni Sæther og videre en ganske liten håndfull , er det så grått som vel mulig. […] Her i Skandinavia spiller vi fullstendig spurv i tranedans , og en bør merke seg at skandinavisk damefriidrett står meget svakt internas jonalt sett. Vi og mange med oss er fristet til å foreslå for fri-idrettsforbundet å sløyfe bestemmelsen om de obligatoriske kvinneøvelsene ved stevnene». Skribenten av disse ord, som for øvrig skjulte seg bak sine initialer, har tatt så feil som det går an å ta, og det skyldes i stor grad innsatsen til nettopp Unni Sæther. Samt mange andre i Tyrving (se for eksempel denne artikkelen).

Sæther brøt for øvrig en ny likestillingsbarriere innen friidretten som godt voksen. Her sakser vi i sin helhet et flott intervju som ble trykt i Aftenposten Aften 10.11.1987 og skrevet av Leif Husebye.

Slegge gjennom herrebarrieren

Med tre raske steg og en tre kilos slegge skal jentene bryte den siste herrebarrieren i norsk friidrett. Det skjer under verdensmesterskapet for veteraner på olympisk grunn i Melbourne i Australia om noen uker. Her vil BULs Kirsten Hveem (60) og Fossums Unni Sæther (55) skrive sportslig likestillingshistorie.

Vinterens første snekorn i Bærum landet forøvrig på Nadderud stadion igår sammen med sleggen
til Unni Sæther. — Godt over tyve meter, konstaterte fotograf Furulund, mens han skyndsomt trakk seg vekk fra faresonen før neste forsøk. Det hadde han ikke ventet…

— Ikke jeg heller, da jeg så smått begynte i september, ler Unni. Jeg ble faktisk kastet ut i det efterat en fotskade permitterte meg fra mine vanlige øvelser i løp og sprang. Under veterannordisk i Finland havnet jeg på gullplass i diskos, sølv i spyd, 100 og 200 m, og på sykehus efter stafetten. Men jeg hadde forsåvidt allerede bestemt meg for å bryte herrebarrieren i slegge og tresteg da Australia innbød til historiens første offisielle mesterskap i disse tradisjonelle herreøvelser. En utfordring som jeg virkelig tente på.
— Og så kjøpte du deg en slegge?
— I supermarkedet, nei. Eks. sleggemester, som kan bli verdensmester i Australia, Magne Føleide, laget Norges første jenteslegge til meg. Den har da også vært brukt flittig på kasteveteranenes lørdager på Kadettangen.

Samme bane hvor 15årige Unni Sæther for ikke altfor mange år siden ble Tyrvinglekenes prinsesse. Hun vant omtrent det hun stilte opp i. Senere fikk hun blant annet 6. plass i EM i femkamp før hun la opp, og endelig ble vekket til live av dårlig mosjonssamvittighet og Høvik Jogg. Senere har kiloene trillet av, og veteranmedaljer fra nordisk, EM og VM trillet inn for den like aktive fysioteraputen.
— Og nå går det i rundkast i sleggeringen?
— Det begynte med stille slegge, ja. Rotasjonen er kommet efterhvert uten at jeg kan beskyldes for å bryte fartsgrenser.
— Tresteg også?
— Foreløbig fotforbud fra lege Thor Eystein Endsjø, men de VM-stegene ordner BULs VM-favoritt i 60-årene, Kirsten Hveem. En drivende jente som også driver kafe i Nathionaltheatret og har klart 8,15 i tresteg. Det er bra. Hun er like god i hekk, lengde og sprint. Tok tre gull og to sølv i siste VM i Roma for to år siden. Mer bør det bli i Melbourne.

Som antydet tidligere gjorde Unni suksess i dette veteran-VM, med gull i kastfemkamp, sølv i diskos — samt sølv i slegge og bronse i tresteg.

Unni Sæther var også opptatt av andres friidrettssuksess, og var rådsmedlem i Stiftelsen Norsk Friidrett (nå en del av Friidrettens Venner) i mange år. Det er et tap for Tyrving og norsk friidrett at hun nå er borte.