Han fylte rommet etter klubbguru Rolf Staver i Tyrving, og ble «den nye Jan Hemsvik» i friidretts-Norge. Og så mye mer, både nasjonalt og internasjonalt! I dag fyller han runde tall, 60 år. Så får det bli undertegnedes oppgave å presentere ham på en måte som yter Jos egne evner rettferdighet — frilansjournalist som han var på 1970-tallet og senere utrettelig historieforteller med en elegant penn.
Vant positur — eksemplifiserer gleden over nok en femtenåring som knuste UM-kravet på 2000 meter med en hundredel.
Tale til Jo Sigurd Nesse på sekstiårsdagen
av Morten Haave
Utøveren
Han kalles «mr. Tyrving», men har faktisk ikke alltid vært i klubben. Han var selv aktiv i Stabæk Idrætsforening i sin tid, oppvokst som han er på Nadderud — stedet og banen. Friidrett var ikke noe han satset hovedsaklig på, men han har 55,48 meter i spyd (gammel spydtype) som pers fra 1974. Fotballspiller på Stabæk var faktisk det han var. Det er en interesse han har forlatt i de seinere årene.
Kunnskapsrik
Innsatsen i friidrettens styrer og utvalg begynte med Statistikk- og rekordutvalget (SRU) og sprang ut derfra. Han kom inn i SRU på en spesiell måte. Han var frilansjournalist for Budstikka samtidig med studiene, og intervjuet ved et tilfelle Kristen Damsgaard som hadde mange sentrale posisjoner i friidretten. Damsgaard ble imponert av journalisten som nærmest kunne mer om friidrett enn ham selv, og det var ikke dårlig: Damsgaard var landslagstrener i 20 år. Jo ble sluset inn i Statistikk- og rekordutvalget i 1978, avanserte til leder i 1983 og har vært det siden.
I 1987 ble Jo medlem av teknisk komité og har vært det siden. Dessuten har han sittet i komiteen for utdeling av Kongepokal siden midten av 90-tallet og vært den som innstiller til Gullmedaljen for aktiv idrett de siste ni årene. Med alt dette i bagasjen var det på sin plass at han i 2002 ble gitt NFIFs fortjenestemedalje, som deles ut kun en gang i året til en særlig fortjent kandidat. Og i enda større grad fortjent at han i 2012 ble gitt IAAFs gullmedalje for mange års innsats for nasjonal og internasjonal friidrett, som bare en av tre fra Norge.
Sjefen!
Noe som spilte inn her, var nok også hans rolle under det internasjonale storstevnet Bislett Games. Ingenting slår det øyeblikket når Jo legger armen rundt skulderen på Usain Bolt som en gammel kamerat! En opptelling i 2012 viste at han vært speaker på Bislett Games 26 ganger, på hoved-NM 20 ganger i tillegg til haugevis av innendørs-NM, junior-NM, UM, terreng- og stafettmesterskap, E-cup, landskamper, VM og OL.
OL, til og med? Ja, det var skøyteløp kortbane på Lillehammer.
Vi kan sakse fra Tyrving-Nytt i 1989, en nøytral kilde i og med at Jo da ikke hørte til klubben. (Dette var forresten på en tid da Tyrving hadde «relativt mange deltakere» i UM med sine 11 — det har skjedd ting siden den gang. Jo er hoved-delaktig i dette, noe jeg kommer tilbake til). Han ble lagt merke til: «Jo Nesse var speaker, og en meget dyktig sådann (sic). Ifjor var han speaker under EM i mangekamp i Tønsberg, og briljerte der med en rekke språk, så her har vi nok fremtidens Jan Hemsvik».
At folk i fortiden har tråkket opp spor for Jo, som dagens framifrå innsats hviler på skuldrene av, må man altså også ha klart for seg. Det inkluderer Tyrvings legendariske klubbleder Rolf Staver, som også var en som «gjorde alt». Jo har imidlertid fylt deres sko til gagns, og så å si på en «oppdatert» måte i det 21. århundre. For samfunnet er annerledes. Rolf Staver var en som kunne skaffe hus til potensielle Tyrving-trenere; slik er rett og slett ikke forholdene lengre i dagens komplekse samfunn. Det er kanskje hardere å engasjere folk til friidretten i dag, noe som setter innsatsen i relieff.
Klubbmannen
La oss så — etter denne imponerende lista — vende oss mot Tyrving. Folk som har kjent Jo lengre enn mine ti år, blant annet Jan Jørgen Moe antyder at Jo har blitt mer og mer klubbens mann de siste årene, mer enn hele landets mann. (Her er det neppe kunnskapsmengden som er indikator?) Egentlig sier det mye at Tyrving-innsatsen først nevnes nå i denne jubileumstalen. Dette får indikere at vi, så vel som han, så vidt har begynt!
Da Jo fikk NFIFs fortjenestemedalje i 2002, var det offisielt med Stabæk IF som klubb (selv om denne nok hadde meldt seg ut av NFIF for en stund siden). Men på denne tiden hadde han begynt å sige inn i Tyrving, da han hadde to døtre født 1991 og 1992 som begynte med barneidrett og deretter vanlig friidrett. Det tok noen år før han kom inn i styret. Men fra da av «smalt det», får vi si. Med en varm tanke til Kirsten Larsen som en bunnsolid og årelang støtte på det sportslige, må vi nok kunne driste oss til å si at han er nr.1 i Tyrving når det gjelder å bygge oss opp til en norsk storklubb. Det gjelder:
- innsatsen som kast- og ressurstrener, hekketrener for ungdom
- antallet personer han har fått til å prøve ulike og nye grener
- inspirator av alle mulige andre utøvere til å nå nye mål
- å bygge opp antall mesterskapsutøvere i Tyrving fra et dusin til nærmere 100 — aller mest egne utøvere
- fantastisk rekrutterer av utøvere — uansett kontinent (!!)
- å bygge opp påsketreningsleiren til en stormønstring og et årets høydepunkt for mange
- sentral når det gjaldt å hale Bærum idrettspark, og ikke minst kvaliteten på denne, i land
Jo er i sitt absolutte ess når han sender en epost med titler som «22-47-77». Hva er dette kryptiske? Jo, tallene representerer Tyrvings NM-kvalifiserte, JRNM-kvalifiserte og UM-kvalifiserte — som stadig øker. Her har selvsagt trenerne våre med Stephan og Eystein i spissen æren for det daglige treningsarbeidet, men hvem var det som fikk for eksempel Eystein til klubben, mon tro?
Entusiastiske rapporter om økt kvalitet på spydtreningene, gutter 15-17 år tikker også inn. Jo har en støttende kommentar til både de beste og de fleste. Både om friidrett, skole, yrkeskarriere og annet. Dette vet vel dere lesere like godt som meg.
Oppkommet
Jo Nesse er den person jeg har møtt som har mest å fortelle fra all slags arenaer. Han er ekstremt god til å huske, og når man legger det sammen med å ha opplevd mye, så blir det mange historier ut av det. Han er en god forteller med sans for dramaturgi og humor (be ham fortelle kappgangvitser, så holder du ham gående), så at noen av historiene har blitt gjentatt gjennom ti års vennskap — skulle bare mangle. Han har vært i hundrevis av land, blant annet Oseania rundt på en håndfull dollar (inspirert av westernfilmen fra 1964?) og seinere hundrevis av eksotiske turer sammen med sin kjære Live og barna. (Les mer om dette i en artikkel om Live her. PS. Tallet er 114, takk til Budstikka på fredag.) Spør Jo om hvordan nærkontakt med neshorn føles, så holder du ham også gående.
Bestefaderlig oppsyn.
Han har også en interessant familiær forhistorie som sønnesønn av Johannes Jeremias «Johs» Nesse, sjefredaktør i Aftenposten 1930–1948. I perioden 1941–1945 var Johs Nesse midlertidig avsatt av nazistene, og sendt i konsentrasjonsleir i november 1943; kort tid etter fulgte Jos far Fritjhof etter (som en følge av aulabrannen). Disse røttene må for det første ha ført til Jos interesse for samfunnsspørsmål i seg selv, for det andre til at han advarer mot totalitære og autoritære trekk i politikken — noe som raskt skinner gjennom når man samtaler med ham om dette.
Det autoritære var ikke bare brennaktuelt under krigen, men også da Jo tok sin utdannelse i forsikringsmatematikk ved Universitetet i Oslo. Stikkord: 1970-tallet og diverse «fronter» på Blindern. Jeg vil anta at opplevelsene på denne tida, som satte et preg på ham, fortsatt gjør seg gjeldende. At han såvel den gang som fram til i dag har visst å ta sine kamper med sine meningsmotstandere er det vel heller ingen vits i å legge skjul på. Han kan det å uttrykke seg dønn ærlig.
Men apropos vits — smilet og replikken er aldri langt unna. Jo har gått en viss skole hva gjelder å uttrykke seg — det går i nu og efter samt at han konsekvent omtaler sine skriftstykker som «epistler». (Om han til like kaller samtale for «passiar» kan jeg derimot ikke slå fast sikkert). Som utdannet historiker vil jeg si det på den måten at Jo Nesse er en av de faktisk siste gjenværende i en tradisjon av de elegante borgerlige pennene. Dette vil jeg definere som konservativt anlagte skribenter som ble kjent for vidd og brodd. Og da snakker vi skriftlig så vel som muntlig.
De skrev gjerne sine «epistler» (nettopp) i forgangne publikasjoner som Morgenposten, Morgenbladet og Farmand. I dag er journalister mer «håndverksmessige» profesjonsutøvere enn standpunkt-takere, noe det blir en tjukk sentrums-ull av. Jo, derimot, flagger som sagt sine standpunkt. (Her har det skjedd mye siden Jo var på undertegnedes alder; de forgangne publikasjoner er nettopp det, forgangne; i Aftenposten står det aldri noe festlig utenom Arne Holes spalter, mens Dagens Næringsliv dog forsøker å holde koken representert ved et par kommentatorer.) Jeg tror at Jo kunne nådd langt — ja, til topps — i både presse og politikk, men er kanskje for mye av en frispiller til å ville underordne seg enten en partipisk eller journalistenes skrekk: desk og sideredigerere?
Han valgte forsikringsbransjen som yrkesvei, og det sier litt at jeg i en så lang tekst ikke har hatt plass til å nevne det før nå. Leser man sekstiårsomtalene i Budstikka eller hos Akershus friidrettskrets er også de fulle av opplysninger som ikke har kommet med her.
Det er ikke bare fordi undertegnede ikke deler det nevnte konservative grunnsynet at jeg sier følgende: Tyrving kan jammen være glade for at det er her Jo Nesse har brukt så mange av sine krefter. Ordet jubilant kommer av latin, via jubilus fra jubilum som betyr gledesrop — hvilket er måten vi må hilse vår ferske sekstiåring på denne dag.
