Takk for støtten:

Skaffet landskamp på egen hånd

Vi fortalte i går om vår tidligere landslagssprinter Gerd von der Lippe, som har jubilert nylig. Hun har oppnådd såpass mye, og opplevd mye, så her kommer en del 2 av omtalen. Vi tok sist gang med en historie hun har sendt oss — tusen takk for det — og har fått nok en morsom historie om stafett, denne gangen i landslagssammenheng:

Det var i 1963. Kvinnelandslaget fikk ingen landskamp. Det synes vi var urettferdig. Min gode friidretts-venninne Reidun Corneliussen (fra Ready) og jeg troppet opp på Friidrettsforbundets kontor som den gang lå i Torggata. Der spurte vi hvorfor vi ikke fikk landskamp, mens gutta fikk flere. Vi fikk beskjed at de ikke kunne finne en motstander til oss. Da svarte vi at det var bare å lete litt bedre. En jevnbyrdig motstander måtte jo finnes. Vi ga klar beskjed om at vi ikke gikk derfra, før vi hadde en landskamp det året. Etter mye om og men svarte sekretæren at nå var det i boks. Vi skulle konkurrere mot deler av Nord-Tyskland, og stevnet skulle foregå i Itzehoe. Reidun skulle bli leder, fordi hun var mer diplomatisk enn meg, fikk vi høre. Jeg ble nestleder. Det var jeg meget fornøyd med. Vi dro uten de vanlige mannlige lederne. Det var knall.

Da vi skulle holde tale til borgermesteren i byen, var vi ikke høye i hatten. Jeg mente at Reidun, sjefen, burde ta den utfordringen. Hun svarte at som leder delegerte hun jobben til meg. Lur dame. Jeg grudde meg mer til talen enn til 400-meteren. Husker enda hvordan jeg begynte: «Lieber herr Bürgermeister». Minnes ikke hvem som vant stevnet, men jeg husker festen, som var kjempeartig, fordi vi festet sammen med vennene til borgermesterens sønn. Da deltakerne spurte oss når de skulle komme hjem om kvelden, svarte vi at det fikk de avgjøre selv. Det gikk bra.

Noe spesielt skjedde imidlertid på stevnet.En av våre 800-meter-løpere, Berit fra Ullensaker Kisa, svimte av etter løpet og måtte på sykehus. Det ble litt dramatisk, men Røde Kors fra Tyskland var effektive. I etterkant fikk vi  rede på at hun bare hadde en lunge. Vanvittig — spør du meg i dag. Dette var altså i gamle dager — i 1963. Vi ble en godt sammensveiset gjeng på den turen.

I dag trener Gerd både langrenn, padling, sykkel, fjellturer, spinning og zumba – moderat, skriver hun til oss. Hun er for tiden medlem av Appellutvalget i NFIF; hvor hun har vært med siden 2007. Men dette er ikke det eneste hun har oppnådd, så vi kommer tilbake nok en gang med en del 3 av omtalen seinere.

Ingen kommentarer enda.

Legg igjen en kommentar