Stilbedømming i friidrett var et ønske hos mange for 105-120 år siden. Særlig gjaldt det de personene som opprinnelig hadde begynt med turn, og prøvde å «kapre» friidretten til å følge sine idealer. Les mer om hvordan dette skjedde.
F.eks foreslo Johan Martens, en grunnlegger av nåværende friidrettsklubb Bergens Turn, stilbedømming. Hans forslag ble også brukt i «det vestlandske idrettsstevnet» i 1897. Reglene var slik:
- først: et definert minstemål i cm eller sekunder
- gi en karakter fra 0 til 10 — hvor godt man klarer seg i forhold til minstemålet
- gang dette tallet med 3
- addér til dette en karakter fra 0 til 10 i «holdning og udførelse»
- divider med 4
Eksempel:
- minstemålet er 4,00 i lengde
- en person klarer 5,00 og får 10 poeng
- ganges med 3 = 30
- til dette adderes stilpoeng, han hadde middels god stil og fikk 6
- 36 : 4 = 9 — personen får 9 poeng
Hvorfor valgte jeg 4,00 som minstemål? I «det skandinaviske idrettsstevnet» også det i 1897 var lengdespranget konstant på 4 meter. Hvordan? Jo, akkurat som det i høydehopp var en snor man skulle komme over, var det i lengde en snor som sto 4 meter bortenfor som man skulle hoppe forbi. Og i dette skandinaviske idrettsstevnet gikk det ut på å få «smukkeste og gymnastisk korrekteste høidesprang og længdesprang». I dette tilfellet gikk hele konkurransen ut på dette; i andre tilfeller kunne det være adskilte premier for prestasjon og for stil.
Wilhelm Baastad som leder Norsk Idrætsforbund (friidrettsforbundet) fra 1896 til 1898 uttalte mye av det samme, og det skulle også gjelde løpsøvelser: «I kabløb an enhver art maatte der ogsaa kunne opstilles regler, hvorefter holdning under løbet,kondition ved ankomst til maalet, havde meget at sige ved domsafgjørelse». Etter et maratonløp i 1898 hadde man egne kolonner i resultatlista for «Pulsens beskaffenhed» og «Anmærkninger». Vinneren var den med best tid, men på andreplass kom den med fjerde best tid. Vinneren hadde «Godt utseende […] ikke synderlig svedende». Nummer to, herr Arbeck hadde «Godt utseende, hudfarven noget bleg» noe som plasserte ham foran herr Hvam med «Sterk hjerteaktion. Huden rød, sveder sterkt» og herr Poulsen med «Normal hudfarve». Arbeck «havde en brækning underveis. — Efter omkledning befandt han sig mindre vel, […] kom sig ved varme og ved en dram» (!)
Maraton ble forresten oppgitt av Centralforeningen for idræt i 1902, etter bare seks år, da det var for anstrengende. Konkurrentforbundet Turn og idrætsforbundet oppga maraton i 1908. Ellers fantes det flere løpsøvelser i dag. En norsk rekordtabell fra 1891 lister opp 100 m, 150, 200, 300, 400, 50, en halv mile, en mile, 2000 m, to miles, 5000, 10000 og ti miles. I tillegg til 110 meter hekk. Mange av rekordtidene var tatt på privat basis. Hinderløp var også funnet opp, men her var hindrene ofte tilfeldige. En snor her, et par kasser der som man skulle forsere. Den mest populære kondisjonsøvelsen var nok kanskje kappgang. Det bød enkelte imot fordi det var en unaturlig bevegelsesform. Frantz Seeberg uttalte: «det er et lidet tiltalende syn at se unge mænd pile afsted i en gangart, der hverken er gang eller løb, med skuldrene opover ørene, som man siger, og bevægende armene paa en saadan maade, at det er mere end karikaturmæssig».
Det var flere forslag som tok sikte på å skåne de unge. Ett forslag var å ikke la personer under 20 år delta i lange løp. Et annet var at de nevnte stilbedømmingene skulle gjelde juniorer, men ikke seniorer.
Man var generelt sett redd for flere ting:
- At uriktig teknikk ville gi skader.
- At overanstrengelser ville ødelegge utøverne.
- At jakten på ekstremt gode prestasjoner skapte en kultur der ingen ville konkurrere mot denne gode utøveren. «Da turde det snart falde vanskeligt at finde Kampfæller». Noen ville la stil spille inn for at ikke rekordjakten skulle gå hals over hode. Bladet Norske turnnotitser tok til orde for å måle utøvernes gjennomsnittsdyktighet. Det er vel en rest av dette vi ser i dag når vi konkurrerer i mangekamp. Den første mangekampen, kun for menn, var for øvrig femkamp, og besto av lengde, spyd, sprint, diskos og bryting (!)
Når det gjelder den antikke og klassiske øvelsen diskos, kan det også nevnes at enkelte hadde ønske om å bytte ut denne øvelsen med granatkasting (!). Dette var for å gi militær trening. Dette slo an i et Norge der det i en tiårsperiode fra 1895 brygget opp til unionsoppløsning (som kom i 1905) og muligens krig mellom Norge og Sverige. Militær trening var det som lå bak de fleste ønsker om «nyttig idrett». De mest direkte etterlevningene av dette synet er selvfølgelig skyting og skiskyting, men det kom også oppfordringer til de som dreiv med løpetrening: hvorfor ikke gjøre det med et gevær på ryggen? Turmarsj-fenomenet er også en etterlevning. Turnbevegelsen dreiv også med dette, og da med sang som «en del af Turnøvelserne», under navnet turnfart. I 1855 marsjerte 17 turnere fra Studenterlunden til Hønefoss og tilbake (da selvsagt gjennom Bærum), fra en lørdag kveld til mandag morgen. De overkom anstrengelsen ved å stramme «Flokken op ved en Marschsang», samt at en historiker ved å fortelle om «store og gode Idrætseksemplet opflammede os til, ikke at være mindre Karer end hans Forbilleder».
Kilde: Olstad, Finn (1987). Bind 1 av Norsk idretts historie. Kapittel 2, 4, 5, 6 og 7
